Har absolutt sansen, både for serien og dette bildet. Det er dristig å gå så nær. Det gir en intimitetsfølelse som utfordrer betrakteren, og man kan nærmest kjenne fukten fra svetten og kroppslukta hans.

Jeg er imidlertid kritisk til valg av opptaksmedium her. Et vesentlig karakteristikum for genren rockefotografi er at den har oppstått og utviklet seg i filmens tidsalder. Jeff Marshall, Anton Corbijn, Richard Aaron, Annie Leibovitz, Janet Macoska eller Robert Altman blant mange andre dyrket fram et upolert og rått fotografisk uttrykk i overensstemmelse med miljøet de fotograferte. Disse fografene overskred reportasjebildet, i mange tilfeller kastet de seg inn i selve kulturen som deltagere, og var med på å etablere estetikken i den klassiske rocken. De bidro til å forme hele klodens oppfatning av den.

Jeg synes derfor serien din roper etter rask film og litt korn, men det er også bra nå.

Jeg er enig med deg - jeg liker bildet!

Du formidler uttrykket godt, og bildet er tatt i akkurat riktig øyeblikk. Bra plassering av fokus og bra med litt bevegelsesuskarphet på enkelte steder.
Svetten tilfører mye i mine øyne, sammen med den halvåpne munnen og de lukkede øynene.
Selv om bildet gjør seg meget bra i svart-hvitt skulle jeg gjerne ønsket å se en versjon med farger.

Godt gjennomført!

Tøft, rått og rett på - ingen behøver være i tvil om hva dette handler om. Fint teknisk med skarphet og bevegelsesuskaprhet på en gang. Motivet kler S/H.
Er ikke enig med KH i at fordi noen fikk en egen stli fordi teknoligien ikke var god nok til å unngå det, skal låse etterkommere til å få det til å se ut på samme måte.
Hadde disse berømte fotografene hatt tilgang på det utstyret vi har i dag ville deres bider sett slik ut som ditt.

mvh
Johan

Johan: Jeg må bare si takk :)

"Hadde disse berømte fotografene hatt tilgang på det utstyret vi har i dag ville deres bider sett slik ut som ditt."

Det er hypotetisk, men det er mye som taler for at de ikke ville gjort det. Rockens klang baserer seg i stor grad på distortion, forvrengning, en teknisk svikt som utnyttes kreativt for å skape noe nytt. Også den gangen fantes det opptaksmedier- og teknikker som ga mer strigla bilder, men de nevnte rockefotografene og mange fler valgte bevisst et uttrykk som passet til musikken og kulturen.

En tolkning av mye forvrengning og dårlig teknisk kvalitet er som Kjetil sier:
"Rockens klang baserer seg i stor grad på distortion, forvrengning, en teknisk svikt som utnyttes kreativt for å skape noe nytt. "
En annen kan være at de brukte det de hadde. Sett rockens utvikling inn i historien så ser du at en stor del kom til i den svært fattige perioden etter 2. verdenskrig. Mange hadde ikke noen alternativer og måtte bruke det billigste da. Men, for all del - noen spilte inn med høy kvalitet, men husk samtidig på at noen velrenomerte band brukte billige Tandberger til innspilling.
Når det gjelder bildene til rockefotografene er jeg enige i din påstad om at de valgte bevisst et uttrykk som passet til musikken og kulturen, men jeg vil også legge til den tilgjengelige teknologien. Det var ikke vanskelig å ta svært gode bilder den gangen, men utstyret skulle være fleksibelt og lett å flytte og ta med seg og dermed ekskluderes mye av det beste utstyret fordi det rett og slett er upraktisk.

Med dette resonementet henger jeg meg på Marcus sitt ønske og ser gjerne en versjon i farger. Kanskje moderne rockebilder skal være i farger?

mvh
Johan

Ikke for å krangle, men jeg er enig med Kjetil her om at rockebilder med fordel kan være litt rufsete i kantene. Jeg har tatt ett og annet bilde også i farger, men da av andre motiv, men dette bildet får du nok ikke se i farger - alt til sitt bruk :)

Johan, ja, valget av utstyr var også praktisk betinget og mange brukte utstyr i toppklasse. Det er jo også store forskjeller mellom ulike rockefotografer. Men bak svært mange rockebilder ligger det bevisst bruk av push-fremkalling, som fremprovoserer harde kontraster, støy og artefakter, ikke ulikt hvordan signalene fra en Stratocaster eller Les Pauls blir overdrevet på vei fra mikrofonene gjennom forsterkeren til høytaleren.

Roy Sigurd, det fine med f64-gruppen er at vi nå kan diskutere bilder i dybden uten å frykte at vi tråkker noen på tærne.

Forresten har jeg planer om å kikke innom utstillingen din på Tamara i nærmeste framtid, og ser fram til å betrakte disse bildene i sitt rette format og miljø.