Ser ut som om damen liker å traktere bassen Roy.
Godt fortellende med posituren og resten
bluret er min mening.
Regner med at det var "contemporary" som ble
utøvet her.
Mvh. Eivind 8~))

Damen liker å synge, mens mannen bak spiller bass :)
Stilen var forøvrig ganske klassisk jazz, ikke samtid.

Jeg kan godt like dybdeuskarpheten her, med den hvasse konsentrerte profilen og den diffuse hånda, men jeg synes valget av brennvidde har gitt et pussig resultat - hånda og hodet trekkes litt for nært hverandre, og hånda, spesielt siden den er lysere enn ansiktet, blir veldig stor og dominerende. Ville i alle fall prøvd å tone den litt ned så den ikke er så lys. Jeg stusser også litt over utsnittet du har valgt, med et relativt stort mørkt felt på høyre side, og ville nok heller hatt med litt mer lyse bølgende hårlokker på venstre side, som jeg synes visuelt står seg mot de rette strengene. Hilsen Silje

Greit bilde, men jeg savner kontakt med artisten siden det er et konsertbilde. Jeg må ta ditt ord på at hun er artist, selv om det kan se ut som om hun bare er en tilskuer som går forbi deg når du skulle ta bidet av han som spiller bass - om du skjønner hva jeg mener.

mvh
Johan

Takk for tilbakemeldinger

Silje: Jeg tar poenget og skal prøve å få dempa den hånda litt. Utsnittet er slik jeg tok bildet, og beholdt bevisst, og jeg er redd mer av håret ville skapt mer ubalanse.

Johan: Jeg er ikke helt enig i at man på død og liv skal ha nærkontakt på alle konsertbilder (selv om de fleste av bildene mine har nattopp dette). Argumentet at "hun kunne ha vært tilskuer", skjønner jeg ikke helt. Jeg tror ikke mange vil vise fram bilder og flagge dem som konsertbilder uten at de faktisk er det.

Jeg ser poenget til Johan. Det er noe litt distansert over bildet, som om hun lytter mer enn hun deltar. I tillegg synes jeg kanskje bildet trenger mer rom(klang).

Roy Sigurd; Jeg tror deg selvfølgelig når du sier dette er et konsertbilde - ingen tvil om det. Det jeg mener, som jeg kanskje ikke var tydelig nok på, er at jeg ikke får noen "konsertbildefølelse" av dette bildet, i motsetning til mange av dine andre bilder.

mvh
Johan

Antar du har lagt ut dette bilde fordi det skiller seg fra de "vanlige" konsertbildene - og jeg syntes du har noe her.

For meg er dette typisk posituren og uttrykket til en jazzvokalist, som står foran på scenen, og snur seg og lytter konsentrert mens andre har solo.

Sånn sett blir kanskje hovedfokuset i motivet litt uklart. Handlingen skjer utenfor bildet. Samtidig har hodet og basshalsen omtrent like mye "vekt" i bildeflaten - noe som gjør at blikket ikke umiddelbart får hvile.

Spørsmålet er kanskje hva dette skal være? Konsertbilde? Artistportrett? En stemning? Må det være noe?

Er forøvrig enig med SN når det gjelder utsnitt. Litt mere til venstre hadde gjort seg.

En fin detalj er "spalten" mellom ansiktskonturen og basshalsen/hånden.

Strengt tatt har jeg ikke tenkt stort på "meningen" i bildet. Jeg tok bildet på en konsert og valgte der og da utsnittet fordi jeg likte det sånn. Når det gjelder mer eller mindre hår og mørke, så liker jeg det sånn det er - det passer godt inn i min lille subjektive verden av komposisjon :)

Hei Roy!

Skjønner at dette er et konsertbilde der du sikkert hadde dårlige lysforhold og lite kunne planlegge!
Det som er bra er dybdeskarpheten samt gode toner i svart/hvitt!
Motivet er spennende og noe "uvant". Med det mener jeg ei flott jente med en "stor" bass, noe jeg sjkelden ser.

Men dog; skulle jeg gjerne hatt ansiktet noe skarpere, synlig øyeeple og bassen noe skjevere, opp mot hø. hjørne.

For et konsertbilde , synes jeg du har fått til mye bra med god beskjæring!

Mvh Svend

For meg er ikke dette et konsertbilde, utover at det befinner seg en kontrabass i bakgrunnen. Noe slår meg dog, og det er halsen til artisten. Får sterke assosiasjoner til langhalskvinner i Thailand, antar skyggen under haken og håret som dekker deler av halsen bidrar godt. Altså; kanskje ikke optimalt lys og utsnitt.

A photo that I liked right away, and to my mind it has a close relation to the photographic movement happening approx. at the same time when some painters endorsed a style described as New Objectivism.
While in paintings & drawings very soon a certain element of "overdoing" became the most notable difference to previous movements in art, in photography these changes are not as visible - liberating us from the need to find suitable categories for each and everything.
When considering that ca. at the same time Jazz became a notable music style in Europe, it becomes interesting to note the roots of this image in which the photographic approach can be described as reduction for the sake of concentration.
I see in this image an interesting interpretation, or better reflection of what makes a live-performance such a formidable experience.
The image doesn’t really try to focus on the outside-view – meaning showing what we as spectators see, but more on the portrait of the ones performing, even trying to capture something closer to an in-side view.
There are of course limitations in this attempt, since a photography is by it’s very nature a subjective expression, but the availability of the photographer to sense the artist perception is the main aim in this image as I see it.
The concentration on a very small amount of the visible performance is suggesting intimacy, helping to transport the impression of being “in tone” with the situation, it certainly engages the viewer.
It might be true that the person pictured could be as well someone visiting a concert – or be a client in shop for music-instruments – arguments, which are to my mind, don’t really deal with the essence of the image.
Either the face of the person pictured is prominent enough to be recognized as the one she is, and in case she isn’t known enough, and the image doesn’t explain her status as musician clear enough – it still is able to get attention by it’s merit to show the deep involvement her, assisted by the instrument in the background.
Black & white, darkness, intimacy and impression of jazz are going very well together, and so does it work in this image too.
Knowing that it is not usual to come into a position to take such an image, I still believe that many images posted as Concert-images have little more than an out-side view to show – which makes them often almost boring to watch – something what isn’t the case here at all.
Very nice indeed.

Jeg liker dette bildet, uansett om hun står på scenen eller går forbi. Det er et frossent dokument fra en situasjon, en liten studie - eller kanskje et lite mentalt pusterom. Noen ganger kan det å fortelle historien bak et bilde ødelegge for den opplevelsen som seer, og da blir inntrykket bli helt feil. Jeg synes at det greieste er å vurdere bildet som et stykke fotografi, og ikke som et dokument som skal følge med en artikkel om jazz. Jeg føler i alle fall for å frigjøre meg litt fra beskrivelsen, og ikke la det affisere meg i min vurdering. Og da kan jeg tillate meg selv å like dette bildet. Noe jeg utvilsomt gjør.